Kronikken er – med tillatelse fra Klassekampen – lagt ut på Fafo.no den 8. august. 

Utdrag fra kronikken: 

Drosjenæringen er en spesiell bransje.

Likevel illustrerer utviklingen i næringen, og betingelsene sjåførene er underlagt, flere mer generelle problemstillinger norsk arbeidsliv står overfor i dag. I det følgende vil jeg framheve tre slike utfordringer.

For det første viser drosjenæringen at det finnes en del av arbeidsstyrken som ekskluderes fra de stabile og relativt godt betalte jobbene som i det store og hele kjennetegner norsk arbeidsliv.

For det andre illustrerer framveksten av drosjeplattformer som Bolt og Uber hvordan ny teknologi og digitalisering ikke nødvendigvis bidrar til en generell produktivitetsvekst, men i første rekke er verktøy for virksomheter til å utøve kontroll over arbeidere og kunder, få makt i markedet og omgå reguleringer.

Den tredje utfordringen forholdene i drosjenæringen illustrerer: Å håndheve de reguleringene og prinsippene som gjelder i norsk arbeidsliv.

Dette handler på den ene siden om at drosjeplattformene – som andre plattformselskap som Foodora og Wolt – som nevnt klassifiserer arbeiderne som oppdragstakere og ikke ansatte arbeidstakere. Plattformene unngår dermed arbeidsgiveransvar, mens arbeiderne ekskluderes fra rettighetene som følger et ansettelsesforhold.

Plattformselskapene har vokst fram i det jeg kaller den norske arbeidslivsmodellens «randsone», bransjer der andelen fagorganiserte arbeidere er lav og der fagforeninger står svakt.