Utdrag fra innlegget:

– Caritas møter hver eneste dag arbeidsinnvandrere som opplever betydelige integreringsutfordringer, både i arbeidslivet og samfunnet ellers. Lønnsnivået er lavere, de diskrimineres ved ansettelser, og jobbene de får, er de ofte overkvalifisert for, skriver Joys.

Arbeidsinnvandrere jobber i helsevesenet, på byggeplasser, i renhold, i transportnæringen og øvrig næringsliv, i akademia eller i det offentlige byråkratiet. De er blitt våre kolleger, naboer, venner, kjærester og ektefeller. Men mange av dem mangler det viktigste verktøyet for å delta fullt ut i samfunnet: Det norske språket. Dette hindrer integrering, bidrar til utenforskap og svekker rettssikkerheten.

Mens flyktninger og deres familiegjenforente får gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap, gjelder ikke dette arbeidsinnvandrere.

Manglende norskkunnskaper gjør det vanskelig å forstå arbeidskontrakter, rettigheter og offentlige tjenester. Det øker risikoen for å bli utsatt for utnyttelse, lønnstyveri og annen arbeidslivskriminalitet. Språk er også avgjørende for helse, skolegang og deltakelse i frivillighet og lokalsamfunnet. Foreldre som ikke behersker norsk, sliter med å følge opp barnas skolegang. Mange opplever isolasjon, utenforskap, stress og dårlig psykisk helse. Dette rammer ikke bare den enkelte innvandrer – det er et samfunnsproblem.

– Nylig økte regjeringen språkkravene for permanent opphold i Norge. Det er forståelig, men det er ikke nok å stille krav til språk – man må også gi folk verktøyene til å lære det. Økte språkkrav må følges av økt støtte til norskopplæring for alle innvandrere, slik arbeidsinnvandrerutvalget foreslår. Kanskje kan dette gjøres i samarbeid med arbeidsgivere? spør Joys.